IT'S ALMOST OVER
01 53 am
Jeg vet ikke helt hva jeg burde skrive akkurat nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg for å frem alle følelsene som surrer rundt i hodet mitt. Klokken har passert midnatt her i Tennessee, og om få timer skal jeg stå opp, og for aller siste gang kjøre til skolen. I morgen er min siste skoledag på Cleveland High School og klokken 11.50 amerikansk tid (17.50 norsk tid) er jeg ferdig på amerikansk high school. Jeg har to finals (eksamener) i morgen - en i fransk og en i matte, og det er vel heller kanskje det jeg burde sitte å tenke på akkurat nå, men det er nok ikke så lett.
For 300 dager siden sto jeg usikker og klen på Gardermoen og sa hadet til familien med en blanding av latter og tårer. Hva er det jeg driver med? tenkte jeg, i det jeg så på pappa, mamma, og Tone for siste gang på et år (ja, også Sanan da, men hun har jeg jo sett flere ganger dette året!). Jeg var 16 år når jeg dro. Jeg hadde dårlig selvtillit, var generelt usikker på hva jeg gjorde med livet mitt, følte meg som regel ubekvem i sosiale settinger, og visste ikke helt hvem jeg var. 300 dager senere sitter jeg utadvent og euforisk i senga mi i hjemmet mitt og skriver. Det er 300 dager siden jeg sist ga pappa en klem, og om 11 dager står jeg og venter på han og Tone i Chattanooga. Det er ville saker det.
Jeg har lært så fryktelig mye dette året. Om mennesker, om livet, og mest av alt om meg selv, og det er med stor frykt at jeg returnerer til Norge om noen uker. Fordi jeg er ikke samme personen nå som jeg var da jeg dro. Så langt ifra. Men for de jeg kommer hjem til, er det den Siljen de kjenner best, og det skremmer meg så mye at jeg gjerne skulle blitt igjen her. Jeg har lært at jeg ikke vil tilbake til USA for å bo her på "fulltid" og at uansett hvor glamorøs "The American Dream" virker, så er det ikke så veldig glamorøst når du sitter midt i det. På besøk kommer jeg selvfølgelig, og dette vil alltid være mitt andre hjem, men jeg er litt (veldig) lei det amerikanske systemet nå. Jeg har fått oppleve sørstatene på godt og vondt. Det vil si: jeg har utviklet et helt unikt vokabulær (y'all, fixin to, you was, etc.), jeg har levd med smårasistiske besteforeldre, jeg har gått i kirker hvor de har feiret antallet som stemte mot homofilt ekteskap, jeg unnskylder meg selv for alt (sørstatsfolk er kjent for å være veldig høflige), jeg sier "yes ma'am" og "yes sir", og jeg har opplevd Southern Hospitality på veldig nært hold. Jeg har flere familier enn jeg noen gang trodde man kunne få. Jeg har blitt "datter #2" i familiene til de nærmeste venninnene, og er alltid velkommen. Og sånn er det bare å være her. Jeg har bodd i bibelbeltet. I beltespenna av bibelbeltet if you wish, og jeg har lært meg å kjenne Gud på en helt utrolig måte. Jeg har lært å elske hver eneste person, og å se det gode i de uansett. Jeg har lært å tilgi. Jeg har lært at det er sant at mange amerikanere er fryktelig dumme, og uvitende. Jeg har lært å være takknemlig for norske kantiner, uansett hvor dyre de er. Jeg har lært meg å elske norsk natur. Jeg har lært meg at nordmenn er mye mer åpensinnet enn vi skal ha det til, og at de fleste av oss vokser opp i et veldig åpensinnet samfunn (i forhold til her). Jeg har lært at farge, størrelse, dialekt, og bakgrunn ikke sier noe om deg som person. Jeg har lært å leve med 30-35 grader i mai. Jeg har lært å være utadvent. Jeg har lært å gjøre ting jeg er redd for å gjøre. Jeg har gjort ting jeg var redd for å gjøre. Jeg har lært så mye amerikansk historie at jeg nesten blir litt kvalm av tanken på hvor mye mer jeg vet om USA enn Norge. Jeg har vært i Hawaii, Florida, Georgia, Tennessee (obvi), North Carolina, Washington D.C, Virginia, New York City, og New Jersey og mer. Jeg har bodd i et helt fantastisk hjem. Med et spetakkel av en papegøye, og en katt som nå sover i senga mi hver kveld. Med en lillebror på 6 som omtaler meg som søsteren sin til alt og alle, en lillesøster på 9 som jeg ikke helt forstod meg på i starten, men som jeg nå er så glad i at det gjør vondt, og en lillebror på 12 som jeg har kranglet om både det ene og det andre med, men som jeg når alt kommer til alt bare må le av. Jeg følte meg hjemme fra første natt jeg sov her, og den følelsen har ikke forsvunnet siden. Jeg kaller Amy sin side av familien for "kjælenavnene" sine (papaw, nana, Aunt osv) og er alltid velkommen der etter skolen, midt på natta, og når ellers det skulle passe. Jeg har brukt for mye penger, og måtte gå til innkjøp av en ekstra koffert. Jeg har teipet veggen bak meg opp og ned med bilder, lapper, plakater, og minner. Jeg har vært småforelsket, irritert, oppgitt, lei meg, euforisk, overlykkelig, og latterlig takknemlig. Fra det høyeste høye til det laveste lave. Jeg har rutiner. Jeg kjenner mennesker i en liten by i USA som jeg aldri ellers ville møtt hvis det ikke var for utveksling. Jeg har lært meg volleyballteknikker. Jeg har blitt så fryktelig fryktelig glad i livet. Jeg har lært meg at jeg fortjener å bli satt pris på, og at det samme gjelder for en hver person jeg møter. Jeg har lært meg at manbuns er det viktigste en gutt kan gjøre med håret sitt. Jeg har lært meg å legge hånda på hoftet i en klassisk amerikansk bilde-pose.
Jeg har grått så mye de siste dagene at jeg har måtte tatt hodepinetabletter. Jeg har latt norsk og historie boka støve ned i den nederste skuffen av kommoden. Jeg har skrevet dagbok hver eneste dag siden 26. juli 2014. Jeg er på min tredje nå. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått en familie for livet. Jeg har fått minner for livet. Jeg har lært meg å elske å bo 20 minutter utenfor byen. Jeg hatet det lenge lenge lenge, men nå, når jeg ser sola stå opp bak Chilhowee hver morgen på vei til skolen, og jeg titter opp på stjernehimmelen hver kveld når jeg kommer hjem, føler jeg nostalgi. Jeg har blitt spontan. Jeg har lært meg å ta hver eneste sjanse livet kaster på meg. Jeg har padlet i kayak sammen med min beste venn over klart blått vann i Hawaii. Jeg har vært på konserter. Jeg har spist mat. Mye mat. Alt for mye mat. Jeg har sluppet unna toll og evighøye shipping priser. Jeg har lært meg å (på en måte) like vannet her. Jeg har spist mer fried chicken enn jeg tror noen gang har blitt solgt i Norge. Chik-Fil-A. Taco Bell. Zaxby's. Sonic. Old Fort. The Varsity. Chipotle. Moe's. Fresh to Order. Las Mas. Jeg har tradisjoner. Four wheelers. Oatmeal bar & Graham Cracker frokost. Jeg har ledd så mye at folk kjenner meg for det. De kjenner meg for at jeg hver bidige gang åpner tårekanalene mine. Og for alle de rare tingene jeg sier. Jeg vet nå at det sitter noe fantastisk inne i hver og en av oss. Jeg har lært å nyte utsikter. Jeg har lært å elske eventyr. Jeg har mistet gode arbeidsvaner. Jeg har blitt vant til multiple choice prøver. Jeg fikk en 25 på en ACT jeg aldri kommer til å bruke. Jeg har krysset bruer, gått opp fjell, badet i elver, kjørt på veier, og sittet på stoler. Jeg har blitt enda mer sarkastisk. Jeg har lært meg å elske naps. Jeg har lest bøker, hørt på musikk og sett på filmer. Jeg har sovet alt for lite og stått opp alt for tidlig. Jeg har ikke sittet på et sykkelsete siden jeg forlot Norge. Jeg har spist Frozen Yoghurt. Jeg har hatt det så trygt og bra. Jeg har vokst til å bli selvstendig. Har lært meg å tenke for meg selv. Har lært meg å sette pris på både det gode og det vonde som har skjedd i livet. Jeg har lært meg Social Skills. Jeg har lært at du er de du henger med. Jeg har lært meg å respektere. Jeg har lært at det er greit, og mer enn greit, å være god i noe. Jeg har vært på fotballkamper. Softballkamper. Volleyballkamper. Baseballkamper. Basketballkamper. Jeg har sitti for mange timer i en gymsal. Jeg har blitt kjent med en by ingen av de jeg kjenner i Norge kjenner. Jeg har levd et liv dere vet svært lite om. Jeg har blitt en person dere mest sannsynlig vet svært lite om. Noe av det viktigste jeg har lært meg er hvor mye jeg som person hater konflikter. Pågrunn av dette har jeg lært meg å omgås med mennesker som gjør at jeg føler meg bra, og som ikke starter unødvendig drama, men jeg har også lært meg å løse konflikter når jeg merker at de oppstår. Det er så mye unødvendig vi henger oss opp i skal du se. Jeg har lært at vi er fryktelig bortskjemte i Norge. På Cleveland har de i år hatt gratis frokost og lunsj (hvilket har vært flott for lommeboka), og for mange av studentene på skolen er dette de eneste måltidene de får. I hele uka. Jeg har school spirit og jeg elsker det. Jeg savner Norge. Litt. Men mest av alt gjør det bare vondt. Jeg har vært borte et år.
Jeg har vært på utveksling.
//Jeg har så fullt program de kommende ukene at vi i verste fall ikke blogges før jeg sitter på norsk jord igjen. 17. juni rundt halv ti tiden på morraskvisten får jeg pustet inn verdens herligste luft, og jeg gleder meg mer enn jeg gledet meg til å drikke sweet tea etter skolen i dag og det sier i grunn sitt.